Читать Når og hvorfor dukket mennesket opp?

I løpet av de siste 20 årene har medlemmer av det internasjonale konsortiet Zoonomia dechiffrert genomene til dyr fra ulike familier og sammenlignet dem med den menneskelige DNA-sekvensen. Biologer rapporterer at resultatene av mange års forskning har gjort det mulig for dem å bedre forstå på hvilket stadium av evolusjonen endringene skjedde som gjorde mennesker til store aper. Vitenskapen har fastslått at den grunnleggende forskjellen mellom mennesker og dyr skjedde for rundt en million år siden i Sør-Afrika. Det var basert på mutasjonsprosesser som førte til det faktum at i områdene knyttet til utviklingen av hjernen i "sonen for akselerert menneskelig utvikling", ble proteinpakningen til DNA omorganisert. Disse områdene av hjernen til eldgamle menneskelige forfedre var tilfeldigvis ved siden av forsterkere – forsterkere av genaktivitet, som ble et vendepunkt i historien til gamle mennesker. Men denne ulykken var også en nødvendighet som oppsto, etter all sannsynlighet, med endringen av mat som ble brukt av gamle forfedre, det var bruken av mat tilberedt på brann som fungerte som denne drivkraften.

Afrika er stedet der de første hominidene dukket opp – antropoide skapninger. Til nå har vitenskapen gått ut fra det faktum at det var tre migrasjonsbølger fra Afrika til det eurasiske rommet: for 2 millioner år siden var det Homo erectus, for en halv million år siden – forfedrene til neandertaleren, og for 50 tusen år siden – våre forfedre, Homo sapiens. Det er nå mulig å legge til dem, i hvert fall etter analysen av arvemateriale, en fjerde bølge. Det var mest sannsynlig Denisov-mannen (Homo altaensis). I lang tid var det ingen konsensus blant forskere om nøyaktig hvor på kontinentet en person dukket opp, verken i Awash nasjonalpark i Etiopia, eller i Olduvai Gorge i Tanzania, eller i Sør-Afrika. Det har blitt fremsatt teorier om at de gamle forfedrene til mennesker ikke dukket opp på ett bestemt punkt i Afrika, men oppstod i dets forskjellige deler. Nå har forskere identifisert stedet for menneskelig dannelse – Sør-Afrika.

I prosessen med menneskelig utvikling ble en viktig rolle spilt av det faktum at menneskelige forfedre spiste både plante- og dyremat, dette er perioden i den tidlige paleolittiske. En slik variasjon av mat hadde en enorm innvirkning på utviklingen av hele organismen til menneskelige forfedre og spesielt hjernen. Fiske, som utviklet seg fra slutten av paleolitikum, brakte også ny mat til det gamle mennesket, som inneholdt stoffer som var viktige for hans utvikling. Men det viktigste var at den gamle mannen mestret ilden og begynte å lage mat på den: stek og bake kjøtt, fisk, planter. Dette ble utført på kull, i varm aske, på varme steiner, i groper dekket med steiner. Disse eldgamle formene for matlaging ble bevart i lang tid blant noen folkeslag i Australia og Oseania. Dyr, også de høyere, er redde for ild og unngår på alle mulige måter å møte den. Derfor kan stekt og kokt mat bare spises av og til som følge av søppel eller ved å stjele mat fra en person.

Det er kjent at et langt opphold av en person eller et dyr på en diett endrer den sekretoriske reaksjonen til kjertlene til matstimuli, noe som skyldes en endring i matsenterets funksjonelle tilstand. Næringssenteret er dannelsen av sentralnervesystemet til mennesker og høyerestående dyr som regulerer inntaket av næringsstoffer i kroppen og deres prosessering i fordøyelseskanalen. Konseptet med et matsenter ble introdusert av I.P. Pavlov på grunnlag av sin teori om betingede reflekser. Arbeidet til matsenteret, på grunn av kroppens metthetsgrad og matirriterende stoffer, får kroppen til å bevege seg etter mat, spise og skille ut fordøyelsessaft. I likhet med respirasjonssenteret er aktiviteten til matsenteret periodisk og regulert av endringer i blodets kjemiske sammensetning, stimuli forbundet med matinntak og midler som virker på interoreseptorene i fordøyelseskanalen, som igjen påvirker hjernen. Det såkalte "sultne blodet", det vil si blodet til en person eller et dyr noen timer etter å ha spist, stimulerer aktiviteten til matsenteret, og "godt matet blod", tvert imot, forsinker denne aktiviteten. Matsenteret består av separate grupper av celler lokalisert i ulike deler av sentralnervesystemet, inkludert hjernebarken. Matsenteret er hovedsakelig representert ved å oppfatte nerveceller, det er under påvirkning av andre nervesentre og påvirker selv deres aktivitet. Endringen i matgrunnlaget til gamle forfedre førte gradvis til endringer i fordøyelses-, nerve- og immunsystemet og fungerte som en drivkraft for dannelsen av II-signalsystemet.